Noen dager...

...eller kvelder, innser man at det å stole på at andre mennesker har orden i sysakene ikke alltid lønner seg. Case study: Deadline for innlevering av stort (tellende) assignment kl 07:58 tirsdag morgen. Tre jenter fra tre ulike land har slitt i tre uker med å forstå begreper og modeller i geochemistry og groundwater-problematikk knyttet til sur nedbør.  Flere scenarioer (dette er faktisk korrekt bøyning, jf alle oraklers orakel) for å komme i mål er som følger:

Visualisering av konsekvenser av sur nedbør.

Scenario A: Mandag ettermiddag jobber vi fra 17-21, gjør så godt vi kan, og leverer!
Scenario B: Mandag ettermiddag får vi mega-inspirasjon og skjønner alle konsekvensene og aspektene ved acid rain, modellerer til den store gullmedaljen, og leverer en fabelaktig rapport før kl 19.

Scenario C (reality): Mandag ettermiddag, kl 2035 viser det seg at gruppemedlemmet som lastet ned rapporten vår fra intranettet trykket "åpne", og ikke "lagre som". Ingen endringer gjort i sluttspurten er lagret. Det er snakk om nesten fire timers intensivt arbeid. Forduftet.
Ingen vet hvor filen har blitt av (konflikt lokal C-drive som tømmes jevnlig vs personlig katalog H, hvor den oppgaven gjerne skulle ha ligget trygt lagret for all overskuelig fremtid!).
Ingen kan hjelpe (ikke engang superpappaer som virkelig kan sine saker, og gjør så godt de kan fra ankomsthallen på Gardermoen. Nei,  temp-filen fantes ikke heller...)
Ingen har spist middag, eller noe annet substansielt på seks timer.
Det er bekmørkt.
Det har begynt å regne.
Bussen går sjeldnere. S-tog-stasjonene er blitt natteskumle.

...

Det er dagen etter slike krisedager man trenger en roomie som ringer hjem og sier "Duuuu, angående middag... Skulle vi ikke...?"

Jo, det skulle vi

Endelig fikk vi testet take out fra Yuri Sushi også. Bra dag.